Mine barn er de fineste i verden

Jeg har fått unger siden sist. Sytten unger i alderen sju til elleve år, unger som skal sette opp Astrid Lindgren-historier. Og de er fantastiske.

 

Ti grunner til at mine teaterbarn er de beste i verden:

- “Alle de som lærer seg replikkene utenat til i morgen får seigmann” funker
- De klapper for hverandre
- De hjelper og heier på hverandre
- De har ikke lyst til å gå hjem når vi egentlig er ferdige
- Jenta som spør om ikke hun kan få en klem når hun skal hjem
- De er entusiastiske, og enhver idé jeg har mottas med jubel
- De trøster og moter hverandre opp
- Troen de har på at verden bare vil dem vel
- Jenta som nå har begynt å både snakker OG smile
- De er helt fantastisk søte

 

Nå er det halvannen uke til forestillingen. De skal spille Pippi, Emil, Madikken og Karlsson på taket og synge og danse til. I dag hadde de første øvingen med kostymer. Sytten små og mindre små unger som løper rundt med tregevær og fregner og fletter i alle kanter, unger i kjoler og skjorter, bukseseler og bærende på digre tøyhester. Høylydt, på litt for liten plass. De er over alt og ingesteder og plutselig mangler Annika eller kanskje Karlsson. 

 

Det er sytten herlige unger. Jeg håper de fortsetter å være like slitsomt og høylydt lykkelige så lenge de lever.