Pay it forward

En dag så jeg at Tiram hadde skrevet om Pay it forward, og spurte om noen ville være med. Det innebar at tre stykker som skrev navn og adresse i kommentarfeltet hennes ville få en hjemmelaget etellerannet i posten i løpet av desember. Tilbake skulle vi legge ut en blogg eller tilsvarende hvor vi sa det samme – at de tre første som kommenterte skulle få noe i posten.

Så, vil du være med? Du binder deg naturligvis til å gjøre det samme. Men det trenger selvfølgelig ikke være noe du har laget selv – sjokolade eller en brukt og fin bok er for eksempel også en kjempeidé(:

 

 

(Forresten så modererer jeg kommentarer, så det ingen kommentarer blir lagt ut uten at jeg har lest dem først. Så da er det helt greit å legge ut adressen der, hvis jeg ikke altså har den fra før. Jeg bare fjerner den før jeg godkjenner kommentaren, bare!  )

 

 

Edit: Nå er det minst tre som har svart her. Bareat jeg klarte ikke å redigere bort bare adressen, så jeg slettet hele greia. Unnskyld(:

Ha en fin dag og vær hyggelige med hverandre! 

Mine barn er de fineste i verden

Jeg har fått unger siden sist. Sytten unger i alderen sju til elleve år, unger som skal sette opp Astrid Lindgren-historier. Og de er fantastiske.

 

Ti grunner til at mine teaterbarn er de beste i verden:

- “Alle de som lærer seg replikkene utenat til i morgen får seigmann” funker
- De klapper for hverandre
- De hjelper og heier på hverandre
- De har ikke lyst til å gå hjem når vi egentlig er ferdige
- Jenta som spør om ikke hun kan få en klem når hun skal hjem
- De er entusiastiske, og enhver idé jeg har mottas med jubel
- De trøster og moter hverandre opp
- Troen de har på at verden bare vil dem vel
- Jenta som nå har begynt å både snakker OG smile
- De er helt fantastisk søte

 

Nå er det halvannen uke til forestillingen. De skal spille Pippi, Emil, Madikken og Karlsson på taket og synge og danse til. I dag hadde de første øvingen med kostymer. Sytten små og mindre små unger som løper rundt med tregevær og fregner og fletter i alle kanter, unger i kjoler og skjorter, bukseseler og bærende på digre tøyhester. Høylydt, på litt for liten plass. De er over alt og ingesteder og plutselig mangler Annika eller kanskje Karlsson. 

 

Det er sytten herlige unger. Jeg håper de fortsetter å være like slitsomt og høylydt lykkelige så lenge de lever.

Mitt oktober

Trærne mister bladene, det er midten av oktober, og bladene er røde, gule, de er gull og brune, de løsner fra greinene og faller mot bakken. Har du tenkt på det, at de bladene aldri har vært nær bakken når de er i luften? Jeg har hørt at de er magiske, at de har en kraft i seg som de bare kan ha fordi de alltid har vært oppe fra bakken, alltid har vært i bare luften og solskinnet og av og til i regnet fra de foldet seg ut og ble små, bleke, grønne blader på vårparten til nå når de er røde eller gule eller orange eller en annen farge og løsner og faller.

 

Vi pleide å si at om man fanget et sånt blad, da fikk man ønske seg noe.

 

Jeg er forkjøla og syk, har vondt i ryggen etter hosting og har dusjet tre ganger i dag fordi jeg har frosset sånn. Om noen dager skal jeg holde en innledning til en debatt, og jeg gruer meg, jeg har gjort det en gang før, men det begynner å bli en stund siden og nå har jeg blitt eldre og det forventes at jeg kan litt mer. Jeg håper jeg ikke er tett i nesa når jeg skal snakke eller at jeg må nyse skikkelig. Ikke for det, det ville blitt minneverdig.

 

Jeg fanget et blad i dag da jeg var på butikken for å kjøpe appelsiner i et fåfengt håp om å c-vitamine forkjølelsen bort. Det blåste, og et stort, rødt lønneblad, jeg tror i hvertfall det er lønn, blåste mot meg. 

 

En helt annen ting?

 

 

Jeg pleier ikke falle så inmari for folk. Og egentlig gjør jeg det ikke så ofte heller, for det er nesten tusen ting som må til for at jeg skal kunne bli forelsket i noen. Men det skjer jo av og til, det gjør det. Og nå har det jo skjedd.

En dag for noen uker siden fortalte jeg det til en kompis av meg, at jeg trodde jeg var forelsket. Han ble overrasket, men han sa vi ville bli fine sammen. Etterpå tenkte jeg ikke så mye på det før han ringte meg noen dager senere og fortalte at han hadde fortalt ham det.

Og det hadde han gjort – han hadde fortalt gutten jeg liker at jeg gjør nettopp det, liker ham. Og at han burde legge an på meg, for jeg ville ikke gjøre det av meg selv, eller noe sånt, og det har han kanskje forsåvidt rett i, for jeg hadde egentlig tenkt å la det forsvinne ut i det store intet, å gi opp før det uansett hadde blitt til noe, for sikkerhetsskyld og fordi det er enklest slik. 

Men jeg vet ikke hva han tenker om det, for vi har aldri snakket om det. Kanskje er han ikke interessert i meg, kanskje er han sjenert, kanskje noe helt annet. Og vi snakker sammen som vi pleide, vi later som ingenting og det føles nesten ikke rart mer, jeg spiller at det aldri har skjedd, og det nesten så jeg tror det.

Og, vel. Det er kanskje litt feigt. Men det får være så sin sak.

Ny

Tre på stod jeg utenfor døren det stod 3E på og håpet det var riktig selv om det var galt nummer på døren og kvinnet meg opp til å banke på, min femte skole lå for mine føtter, og atter en gang har jeg klasserom i tredje etasje og kidsa er ett år yngre enn meg men jeg tror de har bedre karakterer enn meg. Sånn i snitt. 

Er det dere som er 3B, spør jeg, nervøs, ja, sier de, skal du begynne her, ja, sier jeg, det skal jeg, og jeg vet at jeg er plassert i den klassen med flest gutter, vi blir en flere jente enn gutter nå når jeg begynner vet jeg, og hun sier hei, jeg heter Amy (eller Ane, jeg husker ikke helt), vil du sitte med meg og jeg sa ja selv om hun satt nesten helt fremme med vinduet, og alle menneskene kom bort for å hilse på meg for å hilse på meg etter tur og de het Jonatan, Sindre, Sonja etc, jeg er langt fra sikker for det har vært så mange navn i det siste og jeg klarte ikke konsentrere meg skikkelig selv om jeg ville det, poenget er uansett at de var hyggelige, og da det ble fritime guidet han som lignet mest på Jesus meg rundt og fortalte hvor alt var for han hadde fritime og det hadde jeg og og det var ordentlig hyggelig. Så fortalte han meg om elevlagene som er her, og at jeg burde vurdere ett eller to eller flere av dem, for de er sosiale og fine, altså, og det er bra, det er bra.

Politikklassen var og fin og klassen kunne ting og skjønte hva vi jobbet med og det er noe annet enn på skolen jeg gikk ved før, hele skolen er bra nå, jeg trives, og for første gang siden musikklinja har jeg følt at jeg hører til, for første gang på flere år har jeg følt at jeg hører til på ordentlig, jeg er trygg der, dæmit, jeg liker dem og de liker meg og det er noe jeg nesten ikke kan huske sist jeg var sikker på, så dette er bra, jeg har tro på dette, og samme hva som skjer, i år skal det gå bra, alt skal gå bra nå.

Gamledager

Det nærmer seg slutten av sommerferien og slutten av natta, snart er det skolestart og skolen skal gjøres ferdig, bestås og leses til sånn at vi kan bli til noe med tider og stunder og snart er det helt lyst ute. Det nærmer seg slutten av nok en sommerferie, og jeg sitter alene i natten og tenker på tidligere somre, hva jeg lærte, hva jeg skjønte, hva jeg elsket og jeg drømmer meg tilbake til sommeren for tre år siden, det var sommeren etter tiende, sommeren vi reiste til bestemor, leir, Harry Potter i bilen, fjelltur, sommeren med hummus a la Kim, en av de fineste av dem alle og jeg tror jeg var intenst lykkelig i to måneder i strekk.

Den sommeren kunne vi klare alt, for vi var Team Barsk, og bestekompisen min og jeg kunne klare alt, og Spiderman, Jens og sikkert også kongen var på vårt lag.

 

La meg bruke resten av plassen til å gjenfortelle en historie han fortalte denne sommeren:

“Det var sent på kvelden. Alt for sent for en ung mann som meg. Disen lå som et teppe over de mørke gatene, og alt jeg kunne høre i den stille Bærumsnatten var lyden av et par klikkende sko. Sko av den litt halvfrekke typen, den typen sko din mor sier får kvinner til å se ut som søppel, men som hun i all hemmelighet ønsker seg. Lyden av skoklikkene økte i volum, før de forsvant igjen, et sted i disen. Selv om kvinnen i skoene aldri hadde representert noen fare, pustet jeg allikevel lettet ut når jeg hørte en hageport slå igjen etter henne. Jeg lukket øynene et øyeblikk og tenkte. Analyserte. Vurderte. I blomstringen av min ungdom hadde jeg alltid holdt meg på den rette stien, og aldri gjort noe som kunne kalles ulovlig. Nå befant jeg meg allikevel på randen. Ytterst på randen. Jeg balanserte på en knivegg, og spørsmålet var – som det ofte er – skal, skal ikke? Jeg kunne fremdeles snu.

Tre natteravner av den mindre edruelige typen sjanglet opp bakken, mot meg, der jeg satt halvveis gjemt inne i en busk.
-Fffor det SIER jeg deg, Frrranss! Sa den ene så tydelig han kunne. Jeg kunne lukte vodkaen helt opp til meg
-Ingen, INGEN! …får kødde med søstra mi! Fortsatte han. -Jæ skakke kødde me’ søstra di, mann! Svarte Frans. Den tredje holdt av uante grunner kjeft, muligens fordi han hadde mer enn nok med å huske på hvilket ben han skulle flytte for å komme seg fremover.

Jeg bestemte meg. Skal.

Så lydløst som mulig snek jeg meg ut av busken og ned bakken. Under en lyktestolpe ventet han på meg. Han hadde på frakk, og kraven var brettet opp. Hatten var tredd godt nedover øynene. En mørk hårtufs stakk frem. I et øyeblikk minnet han meg om detektiven i en femtitallsfilm jeg hadde sett for en stund siden.

Jeg kan umulig ha vært så lydløs som jeg prøvde på, for da jeg fremdeles hadde igjen et stykke å gå mot ham, snudde han seg. Han hilste meg med et taust nikk. Han dro kraven enda litt lenger opp mot ørene, og stakk hendene dypt i lommene, før han nikket at vi skulle gå. Det hele virket meget profesjonelt. Mens vi gikk, tenkte jeg igjen over min til nå plettfrie bakgrunn. Hvordan min bror ville vende seg fra meg i avsky, om dette kom for en dag. Hvordan min mor ville gråte, og hvordan min fars rake rygg ville knekke av alles blikk. Allikevel kunne jeg ikke ombestemme meg nå, soldater gjør ikke slikt.

Overvåkningen var overraskende dårlig. Hunden? Hvilken hund? Det fantes ikke noe hundehus der, så om det fantes en hund, var den inne i huset. Lyset var slukket i huset, som lå i hjertet av hagen. Huset var uten interesse uansett. Det var ikke dit vi skulle. Jeg kunne fremdeles huske alle de gangene jeg hadde gått forbi som liten, alle de gangene jeg hadde fantasert om å komme meg innenfor gjerdet som løp rundt hagen. Det var nå eller aldri. Frakken forran meg stanset. Han snudde seg mot meg.

- Det er nå eller aldri, Magnus.
- Okei. Da gjør vi det. Vær tapper, soldat.
- Du er så melodramatisk, Martin!
- Hei, ble ikke vi enige om at du skulle kalle meg Mr Bond?
- Jo, sorry. Mr Bond. Fin frakk.
- Takk, den er pappa sin.

Alvoret presset oss mot bakken. Eller, hullet i gjerdet presset oss mot bakken, og vi krabbet gjennom. Vi var inne. Jeg kunne ikke tro det. Jeg måtte blunke i et sett, en ufattelig lykkerus grep meg. Vi var INNE!

- Jesus Christ, det er mange jordbær.
- Stemmer.
- Jesus Christ, det er mange jordbær.
- Ja, det har du rett i.
- Magnus, har du SETT så mange jordbær før?
- Nei.
- Jesus Christ, det er -
- Ja, det er mange jordbær. Skal vi sette i gang, eller?

Vi satt igang.
Mitt første innbrudd.
Trolig ikke mitt siste.
Den dårlige samvittigheten forsvant, og ble erstattet med en herlig mengde jordbær.”

 

(Han hadde selvsagt ikke samvittighet til det, og erstattet jordbærene noen dager i etterkant.)

En ikke ueffen sak – søvn

Det er natt og egentlig burde jeg vel, som alt skikkelig folk, sovet for lengesiden. Men det gjør jeg jo altså ikke. I stedet sitter jeg i stua og drikker varm melk (melk inneholder trypofan, som gjør at hjernen tar det mer med ro, og man blir trøttere. I teorien) i halvmørket og planlegger og tenker på alt mulig rart, lytter til tordenværet som egentlig har gått forbi for lengesiden, det er bare svake drønn innimellom nå, og jeg innser at jeg ikke kommer til å få sovet særlig mye på denne måten.

En jeg kjenner, hun var lærer på skolen jeg gikk på før, pleide å bake når hun ikke fikk sove. Hun ble visst inmari god på gjærbakst. Andre henger på msn eller blogger, leser eller tenker på Fremtiden og kanskje Kjærleiken. Eller andre ting. Eller de gjør enda noe annet. Som å øve på gitar eller tegne.

 

Ettersom klokken er alt for mange, synes jeg det passer fint med noen sovetips. Here goes.

Ja-ting:
- lag et kveldsritual, gjør de samme tingene før du legger deg hver dag, sånn at kroppen tar tegninga og vet at hey, nå er det på tide å bli trøtt. Sånt kan være å gå tur, lese litt, ta et bad eller nesten hvasomhelst.
- slapp av før du skal sove. Det kan for eksempel være å høre rolig musikk, drikke urtete (for eksempel kamille-te) uten koffein, ta et bad, skrive dagbok, etc.
- hvis du ikke får sove skal du stå opp igjen. Det er ekstremt lite virkningsfullt å tvinge seg selv til å sove. Dessuten blir du stresset, og det gjør alt vanskeligere med en gang. Stå opp, sett deg ned i en stol og drikk et glass varm melk eller les bittelitt. Så kan du legge deg igjen. Bare husk å ikke skru på masse lys, det gjør deg bare våken, og det vil du ikke.
- ha et kjølig soverom. Så får du ikke så vondt i hodet.
- tren. Bareat ikke rett før du skal sove.
- få litt dagslys hver dag.
- stå opp og legg deg til samme tid hver dag, på tross av ferier og skole. Trist, hæ?
Nei-ting:
- ikke spis ting med protein rett før du skal legge deg. Da blir du våken.
- ikke legg deg stappmett. Eller sulten.
- ikke tren senere enn tre timer før du skal sove. Da blir du også våken.
- ikke krangle med noen før du skal legge deg.
- og ikke spis kjempemasse.
- ikke stress, forresten. Stress er bare slitsomt. Det vil i hvert fall ikke hjelpe deg å sove.
- ikke sov middag.
- ikke drikk kaffe eller cola eller annet bullshit med koffein etter barne-tv-tider.
Mat:
- karbohydrater er gudd shit. Det fremmer opptaket av trypofan i hjernen og gjør at det lettere omdannes til…noe på m som gjør at du sovner lettere. I tillegg er det kult om det inneholder kalsium, for det funker bra sammen.
- protein har motsatt effekt. Spis det en annen gang.
- urtete er bra. Kamille er for eksempel bra, og så smaker det okå i tillegg.
- altså: melk, banan, ost, nøtter, kalkun, fisk er fantastisk kveldsmat. Dog kanskje ikke kombinert.

 

 

 

Problemet er bare at juvet mellom teori og virkelighet er så stort. Sukk.

Sommerferie.

Store deler av sommeren har jeg brukt på å studere maskiner jeg er litt usikker på bruken av og formålet med, nitidige studier av tak/venting på Godot, spørre folk om veien på ymse helsefremmende institusjoner (det er altså ikke så oversiktelig som de vil ha det til) og fordype meg i kjærlighetslivet til fysio-damen min. Noen av delene er mer spennende enn de andre, og gjør rett og slett livet litt festligere. Som gutten i kantina på sjukehuset (trivelig kar, viser meg veien hver gang han er der, de andre gangene finner jeg frem selv), damebladene man kan lese helt gratis og med stor fascinasjon(du vet, mange leser disse på jevnlig basis – og det er der fascinasjonen kommer inn), maskiner du med tiden ikke bare skjønner hvordan føles og høres, men også hvordan/hvorfor de virker (med litt flaks lærer du selv navnet på dem, hvor de kommer fra og hvor lenge man har hatt dem i akkurat DITT distrikt, så du vet hvor heldig akkurat DU faktisk er..).

De fem største problemene med å være nakkepasient (fæncy ord..) er:
- det er mer ubehagelig enn man skulle tro
- overnevnte gjør meg til et mindre tolerant menneske – tidvis vanskelig og ond
- ferier, venner og forpliktelser droppes - du kan ikke skulke nakken din
- overnevnte gjør deg lite populær
- hvis du ikke har rullestol eller krykker tror folk du er en slusk hvis du sier du er sjuk eller har vondt noe sted

 

 

Men egentlig er det ikke så ille. Jeg bor jo ikke der, så helger og ettermiddager kan jeg stort sett selv bruke som jeg vil. Akkurat nå sitter jeg på verandaen under halvtak og med varmelampe. Jeg har dyne og te. Og PC med batteri, for det lyner og tordner, og jeg sitter med panoramautsikt ut over havet og de seks-syv øyene jeg ville sett om det ikke var så mørkt. Regnet trommer tungt nå, og jeg hører regnvannet fra takrennene gå i bakken, og med atten-nitten-tyve grader (med litt vind men også med varmelampe) går det fint. Det går egentlig mer enn fint. Det er nydelig.

Kjære lillebror.

For kjempelengesiden en gang i verden var alt som levde små hvirvelting i havet. Så ble de små hvirveltingene litt mer utviklet, og ble svømmedyr. Så ble de i stand til å være på land, og etter haugevis av år og generasjoner ble disse landtingene, via ymist av amfibier, fisk, krypeting og aper, mennesker. En og annen gang gikk ting galt, som da dinosaurene døde ut i, var det kritt-perioden, men noen klarte seg, og etter særdeles mye om og men ble de mennesker. Sånne som oss.

Så kom svartedaud og tuberkulose og sånt for noen hundre år siden, men heldigvis for oss rakk de som skulle lage de fremtidige generasjonene som til slutt skulle bli deg og meg det. X antall tippoldefedre rakk fri til x antall tippoldemødre, og de laget unger som gjentok hele prosessen. Lovet være dem.

Og nå er vi her. Vi, liksom, du og jeg, noen av de noe over seks milliardene menneskene på jorden. Oddsene for at vi skulle bli oss må altså sies å være små, og med de sjansene vi har her og nå, vi bor i et bra land, kan en haug med greier, får gifte oss med den vi elsker uansett hvem han eller hun er og har alle mulighetene i hele verden.

Det er utrolig at vi ble oss, så våg å være deg selv og stolt av deg selv! Tro at du er noe, og at det DU synes er viktig og morsomt og spennende er noe det er verdt å bruke tid på. Våg å være den som går foran, som de andre ser opp til, en som blir respektert, fulgt. Det er ingen grunn i verden til at du ikke skulle kunne det. Ikke la andre lede deg, og i hvert fall aldri til noe du ikke vil være med på!

Våg å være deg selv. Alle mennesker har både gode og, hm, mindre gode sider. Lær deg å være glad for de fine sidene du har og å godta at du har noen som kanskje ikke er så bra. Selv Nelson Mandela hadde nok sider hans nærmeste ikke alltid satte så stor pris på.

Du er verdifull. Og jeg er glad i deg. Ingen kan være med deg og passe på deg over alt. Ta vare på deg selv! Og når du trenger hjelp til noe, da skal du be om det. Du er verdt det.

Is-te

Sist jeg var ute og reiste gikk jeg gjennom noen relativt smale gater i byens eldre del, jeg trives der, er glad i pene hus og bygninger, og det var det altså en del av her. En av dagene fant jeg en bitteliten te-butikk, og da vi gikk inn, så vi at alle veggene var dekket av hyller, fra gulv til tak, med unntak av der vinduet var og like bak disken, og at hyllene var fylt med te. Det var frukt-te, grønn te, sort te med ulik smak, rød te, te som er god også kald, hvit te, te uten koffein og te som skulle gi deg mer energi eller få deg til å sovne lettere. Kan jeg hjelpe deg, spør damen bak disken, en eldre dame med hvitt hår og ekte bestemorlook. Jeg leter etter min perfekte te, sier jeg, kan du hjelpe meg å finne den? Hun smilte.

 

Liker du svart te, spør hun, eller foretrekker du frukt-te? Hva med styrke, sterk eller svak, bitter? Drikker du teen når du skal stå opp eller sove, bruker te når du jobber eller pleier du spise noe til, kanskje du pleier drikke den når du sitter sammen med andre og bare prater. Til slutt fikk jeg smake en te og skulle fortelle om jeg ville ha den søtere, mer fruktig, mer aromatisk og så videre. Til slutt gav hun meg en svart te med det jeg tror er bringebær og kornblomst. Det er min te. Min egen perfekte te.

 

Og jeg lager te. Vanlig te, og is-te. Etter hvert synes jeg selv jeg begynner å bli ganske flink og jeg serverer alle som vil ha av min egen perfekte is-te. (Hemmeligheten bak en god is-te er å huske å avkjøle den riktig, så den beholder smaken og fargen og alt det, trekk sterk te, og hell den over isbiter. La den bli litt kaldere, og ha i nypresset juice av appelsin eller annen frukt du liker, se om du vil ha i litt sukker så den blir litt søtere. Nå kan du også lage verdens beste is-te, og gjøre verden til et litt lykkeligere sted.)

Vi skulle gå gjennom en sånn helt mørk sak da vi var på vitensenteret, tror poenget med den var noe med hvor viktig synet er. Da det var vår tur ser mannen som har ansvar for oss på oss, det er to veier dere kan velge mellom, sier han, den lette og den vanskelige. Den vanskelige er lengre enn den andre, dere holder til venstre for å ta den, venstre er vanskelig, høyre er lett. Okei, sier vi. Han sier seg fornøyd og etter litt slipper han oss inn.

Idet døren går igjen og mørket er altoppslukende skjønner jeg at det ikke går, jeg klarer det ikke. Føttene mine virker ikke, det er som i de dårlige bøkene og filmene, jeg klarer ikke, det blir for meg fysisk umulig å klare å komme meg gjennom gangen. Jeg vil kaste opp, rope høyt eller løpe, men jeg klarer det ikke, kan noen gå den korte veien med meg, spør jeg, men de vil gå den lange og det rakner. Jeg kan ikke stå, jeg kan ikke prate, løfter hendene for å skjerme ansiktet og synker sammen, det tar lang tid og krever mye trøst før jeg i det hele tatt er i stand til å stå oppreist på egenhånd, enda mer før jeg klarer å komme meg ut.

Etterpå spør brodern ka va de så skjedde, hvorfor er du lei deg, hvorfor er hun lei seg, og jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke, ville jeg si, for jeg visste det ikke, jeg bare klarte ikke mer, det ble så mye, og etterpå gikk de rundt, bleke, og med bekymrede rynker i pannen.